Nye arbeidere til Vest-Finnmark

Tekst og foto: Paul Tore Garvo

Olav og Jorunn Eikemo på plass i Hammerfest.

Det er alltid spennende når nye arbeidere skal begynne i jobben. Ikke bare for arbeidstakeren, men også for arbeidsgiveren. Som våre lesere kjenner til, har Finnmark Indremisjon søkt etter noen til å fylle en forkynnerstilling i Vest-Finnmark. Det ble annonsert, og vi hadde også noen gode navn på blokka vår som vi tok personlig kontakt med for å forhøre oss om en stilling i indremisjonens ytterpost kunne være aktuelt. Det ble ikke napp, og så kom koronaen med all usikkerheten som den førte med seg. Tanken om en midlertidig løsning kom opp, og en henvendelse ble foretatt til noen vi kjente fra før…

Sist høst var Jorunn og Olav Eikemo forespurt om å være talere på Repparfjordstevnet. Da stevnet var over snakket ekteparet, som da var bosatt i Haugesund, om at de ikke kjente seg ferdige med Finnmark. De har en solid fartstid i den nordligste del av landet vårt. Det hele startet i Den Indre Sjømannsmisjon, på fiskarheimen Havly i Båtsfjord i 1992. De hadde lovet å være der i 2 mnd., og det endte med at de ble i Båtsfjord i 1,5 år. Senere ble det noen år sørpå, der Olav arbeidet i Normisjon, og Jorunn jobbet på et sykehjem. Jorunn gikk i tanker om å starte på en hjelpepleierutdannelse, men Gud ville det ikke slik. En dag var daværende generalsekretær Karl Johan Hallaråker på tråden, og lurte på om Jorunn og Olav kunne fylle 2 stillinger som forkynnere i Finnmark. Året var 2002, og igjen ble koffertene pakket for å reise nordover. Denne gangen var bostedet Repparfjord. Misjonsarbeidet hadde ligget nede i en periode i Vest-Finnmark, og det var behov for å finne nye kontakter flere steder rundt omkring i bygdene i Vest-Finnmark, og ekteparet skapte relasjoner til misjonsfolket i vest. De startet også opp med inspirasjonshelger på Repparfjord, og det tradisjonsrike pinsestevnet, som inntil da hadde blitt arrangert på Nyvoll, ble flyttet til Repparfjord, der det var enklere å innkvartere stevnedeltakere. Campingdriften på sommeren var også noe som hørte med til arbeidshverdagen.

I 2007 flyttet de til Kirkenes, og Olav ble den første kretslederen i det sammenslåtte Finnmark Indremisjon. I Kirkenes hadde de basen fram til 2009, da det bar sørover igjen. Senere har det blitt noen turer nordover, enten som talere på ulike stevner, eller på ferietur nordover. Nå er de jo egentlig pensjonister, men så sitter vi likevel her i Hammerfest, og skal lage en plan for arbeidet fram mot sommeren, der ekteparet Eikemo igjen skal ha et ansettelsesforhold i Finnmark Indremisjon. Som nevnt ovenfor, hadde Jorunn og Olav snakket om at de ikke var ferdige med Finnmark, så da undertegnede tok kontakt, og lurte på om de kunne hoppe inn som en midlertidig løsning fram til sommeren, tok det ikke mange timene før et positivt svar var gitt. Når spørsmålet stilles om hva slags tanker de har om månedene de skal være stasjonert i Finnmark, er svaret at de ønsker å tjene folket og Guds rike slik som Han legger det til rette. De ønsker også å være med og bidra til at arbeidet i misjonen føres videre i Vest-Finnmark. Bosted vil være Hammerfest, og de vil ha et særlig ansvar for aktiviteten på Betania i Hammerfest, i tillegg til enkeltmøter rundt om i Vest-Finnmark.

I Finnmark Indremisjon er vi takknemlig for at Jorunn og Olav ville gå inn i en delt forkynnerstilling fram til sommeren. Vi ber også om at misjonsfolket husker på Jorunn og Olav i bønn, og samtidig også er med å be om at vi finner en god løsning for misjonsarbeidet i Vest-Finnmark fra høsten av.

Bibelen, Guds ord til deg og meg:

Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti (Salme 119,105)

Når Dine ord blir åpnet, gir de lys. De gir de enfoldige forstand. (Salme 119,130)

Kom, alle tørste, kom til vannet! Dere uten penger, kom og kjøp korn og spis. Kom, kjøp korn uten penger, vin og melk uten betaling! Hvorfor bruke penger på det som ikke er brød, og arbeid på det som ikke metter? Hør nå på Meg, så skal dere få spise det som godt er, og fryde dere over fete retter. Vend øret hit og kom til Meg, hør, så skal dere leve! (Jesaja 55,1-3a)

Kom til Meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og Jeg vil gi dere hvile. (Matteus 11,28)

For Jeg vet hvilke tanker Jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp. (Jeremia 29,11)

Kom, la oss gjøre opp vår sak! Sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull. (Jesaja 1,18)

Søk Herren mens Han er å finne, kall på Ham når Han er nær! Den urettferdige skal vende seg bort fra sin vei, ugjerningsmannen fra sine tanker, og vende om til Herren , som vil vise barmhjertighet, til vår Gud, for Han er rik på tilgivelse. (Jesaja 55,6-7)

Se, fra de fjerne kommer de, noen fra nord og fra vest og andre fra Sinim-landet. Juble, du himmel, og gled deg, du jord, bryt ut i jubel, dere fjell! For Herren trøster sitt folk og er barmhjertig mot sine hjelpeløse. Sion sier: «Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg.» Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgfull mor det barn hun bar? Selv om de skulle glemme, skal ikke Jeg glemme deg. Se Jeg har tegnet deg i begge Mine hender, dine murer er alltid foran Meg. (Jesaja 49,12-16)

Så sier Han som er høy og opphøyd, Han som troner evig, Den hellige er Hans navn: I det høye og hellige bor Jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned, gi hjertet liv som dem som er knust. (Jesaja 57,15)

Frykt ikke, for Jeg er med deg, vær ikke redd, for Jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med Min rettferds høyre hånd. (Jesaja 41,10)

For så høyt har Gud elsket verden at Han ga Sin Sønn, Den Énbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. For Gud sendte ikke Sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham. (Johannes 3,16-17)

Fred

Johannes Evangelium 20,19-20: Om kvelden samme dag, den første dagen i uken, var dørene lukket der disiplene var samlet. Det var fordi de fryktet for jødene. Da kom Jesus og stod midt iblant dem og sier til dem: «Fred være med dere!» Da Han hadde sagt dette, viste Han dem Sine hender og Sin side. Disiplene ble glade da de så Herren.

Om vi lukker våre øyne og tenker på ordet fred så er det nok litt forskjellig som dukker opp. Det første jeg så for meg var en hyttevegg langt oppe på fjellet, bekken som sildrer og nydelig fuglesang, hvor man glemmer alt og alle. Det er nok ikke denne freden Jesus snakker om, det er nok en dypere og viktigere fred Han ønsker å legge i vårt indre!

Jesus kommer med et budskap om fred til de redde disipler som har gjemt seg bort i Jerusalem. Blant disiplene var det en voldsom mangel på indre ro og omstendighetene utenfor den låste døren gav dem ingen grunn til fred. Likevel kommer Jesus å sier at de kan ha fred! Han viste dem Sine hender og Sin side. Jesus viste dem sårene fra korset og at Han virkelig var blitt levende igjen, derfor kunne disiplene ha fred! Freden som Herren vil gi handler om at alt det gale er blitt gjort opp for, syndene er slettet ut, at vi har fått tilgang til Gud, at vi er blitt en del av Hans familie, at himmelen er åpen, at Satan har tapt og Jesus vunnet!

Det står i Efeserbrevet 2,17-19: «Og Han kom og forkynte evangeliet om fred for dere som var langt borte, og fred for dem som var nær ved. For ved Ham har vi begge adgang til Faderen i én Ånd. Derfor er dere ikke lenger fremmede og utlendinger, men medborgere med de hellige, og dere hører til Guds familie.»

Den fred som Jesus vil gi handler ikke om indre ro, den handler ikke om at alt som skjer rundt oss er rolig og fint. Den handler om å hvile i det som Jesus har gjort, hvile i det at Gud er med meg, elsker meg og ser meg, hvile i det at jeg en dag skal få kjenne på fullkommen fred hjemme i himmelen.

David skriver i Salme 23,4: «Ja, selv om jeg må vandre gjennom dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe ondt. For Du er med meg. Din kjepp og Din stav, de trøster meg.»

Jesus kom med et budskap om fred, dette er et budskap som ropes ut til oss og alle mennesker også idag i 2021. Han er den eneste som kan gi mennesker virkelig fred!

Johannes Ev. 14,27: «Fred etterlater Jeg dere, Min fred gir Jeg dere. Ikke som verden gir, gir Jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, og la det heller ikke gripes av frykt!»

Veivalg

«Legg din vei i Herrens hånd! Stol på Ham, så griper Han inn.» Salme 37, 5

Hele livet vårt består av valg, hver dag møter vi situasjoner hvor vi må velge. Det er hundrevis av valg, alt fra hva vi skal spise, se på, høre på og tro på! I alle livets situasjoner har vi muligheter til å velge, spesielt vi som bor i ett av verdens rikeste land. Bibelen sier en del om veier, Kong David synger en sang i 2.sam 22,31: «Guds vei er fullkommen, Herrens ord er rent. Han er et skjold for alle som søker tilflukt hos Ham.» Bibelen nevner her Guds vei! En vei som Gud har laget, en vei som Gud ønsker vi skal følge.

Vi står i et veikryss, vi har et veivalg å gjøre. I 2. Kongebok står det om Kong Amon i vers 22: «Han forlot Herren, sine fedres Gud, og vandret ikke på Herrens vei.» Vi kan velge å gå på Herrens vei eller vi kan velge å ikke gjøre det. Dette er det viktigste valget du får i livet ditt, Herrens vei eller andre veier. I Salomos ordspråk står det «På rettferds sti er livet å finne, den veien er ikke dødens vei.»

I Bibelens første bok finner vi historien om Kain og Abel, en dramatisk historie om to brødre, en historie som ender så ille. Kain tar livet av sin bror ute på marken. I vers 8 i 1.Mosebok 4 spør Gud Kain: «Hvor er din bror Abel?» Kain lyger, han svarer at han ikke vet! Kain kunne valgt å legge seg ned å be om tilgivelse for det gale han hadde gjort, han velger heller å lyge i møte med Gud. Det står i vers 16 i samme kapittel: «Så dro Kain bort fra Herren og slo seg ned i landet Nod, øst for Eden.» Kain hadde et veilvalg framfor seg, han velger å flykte vekk fra Herren. Kain velger å bære videre på sin synd!

Som Kain så synder vi også, vi har også et veivalg framfor oss. Vil vi be vår Herre om tilgivelse, eller vil vi flykte vekk? Vil vi gå på Herrens vei eller vår egen vei? På Herrens vei er det tilgivelse for synder, der er det barmhjertighet og nåde for den som har gjort feil og det er en vei full av kjærlighet fra Han som har laget veien! I Jesaja 53,6 står det: « Vi gikk oss alle vill som sauer, hver tok sin egen vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme Ham.» Som Kain har vi alle gjort galt, vi har gått feil vei, vi har rotet oss bort! Men Gud forteller oss at Han ønsker oss tilbake på Sin vei, Jesus har tatt vår straff og skyld så vi ikke trenger å flykte fra Gud. «Men Han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på Ham for av vi skulle ha fred, ved Hans sår har vi fått legedom.» Jes 53,5

Vi avslutter med en bønn fra David som jeg har lyst å be over oss alle: «Herre, lær meg din vei så jeg kan vandre i din sannhet! Gi meg et helt hjerte, så jeg frykter Ditt navn!» Salme 86,11

Gud, hjelp oss til å holde oss på Din vei! Hjelp oss til å komme til Deg med våre synder og ikke flykte vekk fra Din godhet og kjærlighet. Amen!

Livsviktig mat på reisen!

«Herrens Engel kom tilbake for andre gang, rørte ved ham og sa: «Stå opp og spis, ellers blir reisen for lang for deg.» 1.Kongebok 19,7

I dette Bibelverset møter vi profeten Elia, han sitter ute i ørkenen etter å ha flyktet fra Jesabel som ønsker å ta profetens liv. I ørkenen ønsker Elia å gi opp, han ønsker å dø! Men Herren vil det ikke slik! Elia sovner men blir vekket av en engel, ved siden av hodet til Elia finner han en kake stekt på varme steiner og en krukke med vann. Engelen ber han om å spise. Elia spiser og sovner igjen. Han blir igjen vekket av engelen med mat og drikke. Da sier engelen disse ordene til han: «Stå opp og spis, ellers blir reisen for lang for deg.»

Gud sender mat til profeten, med et bud om at han må spise for å ha krefter til å komme fram.

Planter og trær trenger næring for at de ikke skal tørke ut og dø, slik er det også med oss. Vi trenger også mat og drikke for å overleve. Vår kropp er avhengig av det! Vår tro er også avhengig av næring, det vet Gud. Derfor er disse ordene som engelen delte med Elia også ord til oss idag: Spis, ellers blir reisen for lang for deg!

Vi trenger næring på reisen hjemover mot himmelen, hjemover mot Gud! Denne næringen vil Gud gi oss, Han har gitt oss Sitt ord som vi daglig kan komme å forsyne oss av. Det er som om Gud har lagt framfor oss et dekket bord, et bord som er utallige kilometer langt og som er overfylt av de deiligste retter som finnes! Så sier Han så mildt: Kom å spis Mitt barn, du trenger det på reisen.

Vi er i en tid på året hvor mørket har tatt over, og vi trenger lys når vi ferdes ute. I Salme 119,105 står det: «Ditt ord er en lykt for min for og et lys på min sti.» Bibelen, Guds ord til oss skal hjelpe oss på veien hjem til himmelen! Vi er avhengige av det for å få næring, vi er avhengige av det for å få lys til å se i det mørket som er her på jorden. Jesus sier i Joh 14,6a: «Jeg er veien». Vi er avhengige av Jesus på veien hjem til Gud.

Gud sa aldri til deg når du ble en kristen at det skulle bli en lett vei gjennom livet, men Han gir oss næring så vi skal klare reisen! Han lyser opp veien for oss med Sitt ord. Han sendte til og med Sin eneste Sønn, troen på Han er veien hjem til Gud! Han gir oss det vi trenger.

Beskjeden til oss idag er denne: Glem ikke å spise, glem ikke å ta til deg av den næringen Gud har satt foran deg. Glem ikke å åpne Bibelen og spise av de deilige retter Gud har tilberedt for at du skal få komme hjem til en evig herlighet hos Han! Vi er avhengige av dette på veien! Stå opp og spis, ellers blir reisen for lang for deg.

«Smak og se at Herren er god!» Salme 34,9a

Guds hjertesukk!

«Å, Jerusalem, rens ondskapen bort fra ditt hjerte, så du kan bli frelst! Hvor lenge skal dine onde tanker få rom i ditt indre?» Jeremia 4,14

Det er en ting jeg hører i dette verset som gjør noe med meg. Jeg hører Guds fortvilelse over at Hans elskede folk har vendt Han ryggen. At menneskene Han elsker så høyt ikke vil gi plass til Han i sitt hjerte! Dette var et fortvilelsens sukk fra Guds hjerte til Israelsfolket men dette sukket lyder fortsatt over hele verden. Det er så mange som ikke vil rydde plass til Gud i sitt hjerte! I Guds farshjerte smerter dette dypt, Han som elsker hvert menneske så ufattelig høyt!

Det er mange som tenker at Gud er en grusom sadist som gleder seg når menneske har det vondt og ønsker at flest mulig skal ende opp i fortapelsen. Dette er det totalt motsatte av hva Gud er! Han har den største kjærlighet til oss som finnes, Han var til og med villig til å ofre sin egen sønn for at veien inn til himmelen kunne åpnes for alle. Jesus sier i Johannes 15,13: «Ingen har større kjærlighet enn dette, at han gir sitt liv for sine venner». Den kjærlighet Jesus viser er det største bevis på Hans store kjærlighet til oss. På tross av våre feil og mangler var Han villig til å gå så lang for vår skyld!

Gud ønsker av hele Sitt hjerte at vi skal ta i mot dette budskapet og vende oss vekk i fra det som skiller oss fra Gud. Gud sier i Esekiel 18,31-32: «Kast fra dere alle overtredelsene som dere har forbrutt dere mot, og få dere et nytt hjerte og en ny ånd! Hvorfor skulle dere dø, du Israels hus? For Jeg har ikke behag i noens død, sier Herren Gud. Vend derfor om, så skal dere leve!»

Gud har ikke behag i at noen går fortapt, det smerter Han mer enn vi forstår. Jeg hørte en historie fra Afrika om et ektepar. Etter noen år som gift gikk kvinnen fra sin mann. Hun flyttet til en ny landsby og inn hos en annen mann. Hennes ektemann flyttet etter til samme landsby. Det samme skjedde igjen. Kvinnen flyttet til en ny landsby og en ny mann. Hennes ektemann flyttet etter til samme landsby. Dette skjedde gang på gang. Ny landsby og ny mann, og hennes ektemann flyttet etter.

Jeg er ikke gift så jeg kan ikke sette meg inn i den hjerteskjærende opplevelsen å se sin kone i lag med andre menn. Til slutt skjedde det at kvinnen ble syk og sengeliggende. Hun trengte pleie hver dag. Den som tok vare på henne, den som gav henne pleie da hun ble syk, var hennes opprinnelige mann. Han reiste etter henne for å vinne henne tilbake, for han elsket henne så høyt!


Denne historien er et svakt bilde på vårt forhold til Gud. Gud elsker oss så høyt! Når vi ikke gir plass til Han i vårt indre og i stedet fyller oss med ting som fører oss vekk fra Gud, da smerter det Guds hjerte så ufattelig mye. Men Han gir ikke opp på oss, Han fortsetter å kalle på oss: «Å, du min kjære, rens ondskapen bort fra ditt hjerte, så du kan bli frelst! Vend derfor om, så skal du få leve.»

Vi er ikke hjemme enda!

Syng for Herren en ny sang! For underfulle gjerninger har Han gjort. Hans høyre hånd og Hans hellige arm har gitt Ham frelse. Herren har gjort Sin frelse kjent. For øynene på folkeslagene har Han åpenbart Sin rettferdighet. Han minnes Sin miskunnhet og Sin trofasthet mot Israels hus. Alle jordens ender har sett vår Guds frelse. Rop av fryd for Herren, hele jorden! Bryt ut i sang, juble og syng lovsanger! Lovsyng Herren til lyre, med lyre og salmesang, med trompeter og lyden av basun! Rop av fryd for Herrens, Kongens åsyn! La havet buldre med alt som fyller det, verden og de som bor i den! La elvene klappe i hendene! La fjellene sammen juble for Herrens åsyn, for Han kommer til dom for jorden. Han skal dømme verden med rettferdighet, og folkene uten forskjell. Salme 98

Det finnes mange tanker om hva som skjer med oss når vårt liv her på jorden er slutt. Noen ser fram til dagen da de tar sitt siste åndedrag på jord. Noen er redd for hva som skjer når livet tar slutt.

Som kristen så gleder jeg meg til dagene mine her nede er ferdige! Ikke det at jeg ikke har lyst til å leve, men jeg vet at det som venter der framme er så mye mye bedre. Tenk på den dagen da jeg skal få se Jesus og komme hjem til min Far i himmelen! For en jubeldag!!

Jeg kjenner rett og slett på det at jeg ikke hører hjemme her på jord. Paulus skriver: Men vårt hjemland er i himmelen, og derfra venter vi også stadig på Frelseren, Herren Jesus Kristus. (Filipperbrevet 3,20). Jeg kjenner spesielt på dette når jeg ser på nyhetene og når jeg leser om hva som skjer rundt i verden. Det er så mye elendighet overalt! Mitt hjerte lengter etter rettferdighet, kjærlighet og sannhet. Dette vil ikke mitt og ditt hjerte finne helt og fullt før vi står hjemme i himmelen med Jesus, Han som er fullstendig rettferdighet, kjærlighet og sannhet!

Salme 98 som står over tar for seg når Messias kommer igjen, når Jesus kommer igjen. Bibelen sier at når Han kommer så skal han dømme verden med rettferdighet og i sannhet! Dette er knyttet til glede og befrielse. Verden tørster etter rettferdighet! Det er en tørst i verden etter at menneskene som opplever onde ting skal få kjenne på rettferdighet og befrielse! Dette vil skje på den dagen. «Han skal dømme verden med rettferdighet, og folkene uten forskjell.»

Samtidig så vet vi at vi også gjør onde og gale ting, vi gjør også ting som fortjener straff. Gud ser ikke mellom fingrene på synd, Han ser ikke bort. Vi trenger hjelp!

Salmen tar også opp dette: «Herren har gjort Sin frelse kjent.»! Om noen måneder skal vi feire påske og der feirer vi det store at Jesus tok på seg ALL vår synd og urenhet! Gud har gjort kjent hva som er redningen vår, engelen delte det fantastiske budskapet ut på Betlehemsmarken: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. (Luk 2,11)

I troen på Han får vi Gud til Far og en himmel i vente. I troen på Han kan vi komme hjem til Gud, dit vårt hjerte lengter!

En samtale over en kopp kaffe

Foto: Johanne Garvo

Tekst: Paul Tore Garvo

Det er dagen derpå. På kvelden dagen før, har det vært en sammenkomst. Et kveldsmøte med en markering i etterkant av møtet. Det var kaker og kaffe, og en gaveoverrekkelse. Svein Hansen hadde sin siste aktive arbeidsdag som ansatt i Finnmark Indremisjon. Nå er det en del ferie som skal avvikles, før datoen for pensjonisttilværelsen er der. Han skal riktignok vikariere litt for seg selv, og blir i vestfylket til litt ut i januar, men hverdagen blir noe endret fra nå av. Svein har vært på en reise rundt på møtestedene våre i Øst-Finnmark. Tana og Varangerbotn har blitt besøkt. I Kirkenes har det vært møter i helga, og der var det også en markering av de faktiske forhold, der møtedeltakerne kom fra det aller meste av det åndelige landskapet i byen. Svein bodde i Kirkenes i mange år, som vår misjonsarbeider der. Folket der kjenner ham, og deltar på samlingen på søndag kveld – også for å gi ham en honnør og respekt for arbeidet han har lagt ned i Sør-Varanger gjennom mange år. På mandagskvelden var det foreningene i Vadsø og Vestre Jakobselv som fikk gjøre det samme.

Undertegnede og Svein har arbeidet sammen i mange år. Helt fra jeg ble kjent med sammenhengen vår på slutten av 80-tallet, har Svein vært der. Når vi nå etter hvert ikke skal være arbeidskolleger lenger, er dette en følelse det nok tar litt tid til å venne seg til. Noe av det jeg har satt veldig stor pris på, er kaffekoppene vi har tatt i lag om morgenen, der vi har forsøkt og løse noen verdensproblemer. Som leserne av dette forum vil legge merke til, har vi ikke fått løst alle verdens utfordringer, men noe har vi da fått kommet igjennom. Nå er kaffen igjen kokt, og jeg har bedt Svein om et lite tilbakeblikk på en lang fartstid som misjonsarbeider i indremisjonsarbeidet vårt i Finnmark.

Svein må vel sies å ha hatt alle funksjoner i misjonsarbeidet i løpet av sin ansettelsesperiode i Finnmark. Han kom som barne- og ungdomsarbeider til Øst-Finnmark i 1974 med bosted Vestre Jakobselv. Den gangen var nok de lokale ressursene større enn det vi opplever i misjonslandskapet i Finnmark i dag. Det var aktive lag av ulike typer for barn og unge både i Vadsø og Vestre Jakobselv, og det var derfor ikke behov for å starte noe eget, men heller gå inn som en hjelp og støtte til det som allerede eksisterte. Det ble gjort forsøk på å starte noe også i Nesseby og Tana, og i Sør-Varanger var det et godt arbeid blant våre yngre, med både søndagsskole og hobbykjeller i Betel, Bjørnevatn, og yngres i Jarfjord, som ble drevet av de lokale. Leirarbeidet ble godt drevet, og det kom leirdeltakere fra flere av våre bygder og byer i østfylket til Ungdomssenteret i Vestre Jakobselv, som vårt misjonssenter den gang het. Svein bodde i Vestre Jakobselv fram til 1976, da han ble kalt til å arbeide i Kirkenes. Der var han fram til jul, og i mars 1977 reiste han sørover.

Svein har ikke lagt skjul på at han opplevde et sterkt kall til Finnmark, og i 1985 var han tilbake i østdelen av fylket vårt som stasjonsarbeider/forkynner i Kirkenes, og flyttet inn i det gamle bedehuset i Dr. Wesselsgt. i sentrum av byen. Som stasjonsarbeider i Kirkenes hadde Svein ansvar for møtevirksomheten i Sør-Varanger, og der var møtepunkter i Kirkenes, Bjørnevatn og Jarfjord med fast turnus, og ellers sporadiske besøk i Bugøyfjord, Pasvik, Neiden, Elvenes og Bugøynes. Svein forteller om en fin tid i Sør-Varanger med et godt evangeliseringarbeid på lokalplanet. Dette førte også til en stillegående vekkelse, kanskje spesielt i Bjørnevatn. Svein reiste også på en del preiketurer til kysten, og skaffet seg etter hvert flere gode kontakter rundt i de ulike bygdene. Møter ble avholdt i kirker, i Indre Sjø sine fiskerhjem, og også hjemme hos folk. Dette var også i en periode der Indremisjonsselskapet kraftig reduserte sin reisevirksomhet rundt på kysten, og Svein fikk mulighet til å overta disse kontaktene.

Høsten 1993 ble Svein konstituert som kretssekretær i Øst-Finnmark Indremisjon etter Gudmund Furnes. Denne funksjonen hadde han fram til kretssammenslåingen av indremisjonskretsene i Finnmark, med virkning f.o.m. 2006. Svein har aldri lagt skjul på en viss skepsis til fusjonene av de to kretsene, og konstaterer at geografien forble den samme. I det ligger det at det i hvert fall ikke ble noe mindre reising etter sammenslåing av kretsene, og at det er utfordrende og administrere en krets som er såpass stor i areal, slik at alle våre støttespillere rundt omkring i de ulike bygder og byer føler seg tilstrekkelig ivaretatt av sammenhengen de tilhører.

Svein flyttet til Hammerfest i 2007. Han konstaterer at han på en måte møtte seg selv i døra, for han hadde oppfordret ImF til å sende noen til Hammerfest. Så ble det Svein selv som ble den utvalgte.

Arbeidet lå noe nede i Hammerfest, og det var utfordrende å komme i gang der.

Så har det gått 13 år siden 2007. Svein har tatt vare på flokken i Hammerfest med regelmessighet i møtevirksomheten. Det har vært utfordrende å få til den store rekrutteringen, men sett utenfra virker det som at fellesskapet menighetene imellom i Hammerfest er veldig bra, noe Svein også bekrefter. Lederne i de ulike menighetene har god kontakt, og det har vært med på å rive ned murene i forhold til å besøke hverandres møter, forteller han. Spesielt presten i Metodistkirken nevner Svein som en pådriver i forhold til dette arbeidet. Det arrangeres årlige fellesmøteuker i Hammerfest, og dette hadde ikke fungert dersom lederne i menighetene ikke hadde et fellesskap.

Felles bønnemøter er også en viktig nøkkel i dette arbeidet i Hammerfest.

Som nevnt, har Svein hatt mange ulike funksjoner i misjonsarbeidet. Det er ikke alle funksjoner i misjonsarbeidet som har en direkte forkynnende profil. Likevel er dette viktige funksjoner, da det er med på å gi inntekter som genereres til forkynnelsen av Ordet til menneskene i Finnmark. Den totale kristenflokken som støtter arbeidet til Finnmark Indremisjon er ikke stor nok til at vi kan få inn det som trenges i form av gaveinntekter til å opprettholde misjonsvirksomheten. Da trenges det tilførsel av midler på annet vis. I så måte er campingvirksomheten en viktig del av misjonsarbeidet for oss. Her har også Svein gjort en formidabel innsats gjennom mange år som campingarbeider både i Vestre Jakobselv og på Repparfjord. Det må også nevnes at Svein har stått bak utallige middagsmåltider på ulike arrangementer i vår regi. Det er nok også mange som har truffet på Svein i en eller annen butikk i Finnmark, der han har stått med en loddbok i handa til inntekt for kretsen vår.

Svein er ikke begeistret for oppstuss om egen person, og det er viktig å respektere. Det er likevel på sin plass å gi en honnør til en medarbeider som til de grader har vist en trofasthet til sammenhengen han er en del av. Dette har sin rot i et kall fra Gud om å formidle evangeliet til menneskene i Finnmark, og en lydighet i forhold til å gå når han ble bedt om å gå. Slikt sett er det et eksempel til etterfølgelse. På vegne av Finnmark Indremisjon er det på sin plass å si en stor takk for innsatsen som er lagt ned for misjonsarbeidet i Finnmark.

Kaffekoppen er tom. Svein og jeg har tatt et lite tilbakeblikk på det som har vært. Det er helt sikkert mer som kunne vært nevnt, men det ble nå slik det ble. Det er heller ikke alle opplevelser som egner seg til formidling. For meg har Svein vært en god arbeidskollega gjennom mange år, og en god venn. Nå skal vi ikke lenger være arbeidskolleger, men jeg ser fram til å opprettholde kontakten og vennskapet.

Er jeg blitt vissen?

«Også på en annen sabbat skjedde det at Han gikk inn i synagogen og underviste. Der var det en mann med en vissen høye hånd» Lukas 6,6

Dette er en utrolig spennende historie fra Bibelen, ikke bare på grunn av underet som skjer men også fordi jeg tror Gud ønsker å fortelle oss noe mer ved denne historien! Jeg tror desverre det er mange av oss som sliter med vissenhet, slik som denne mannen gjorde.

Jeg hadde en plante i leiligheten min, den hadde en tendens til å visne innimellom. Hadde den en grunn for å visne litt av og til? Ja! Det er alltid en årsak for at noe visner. Jeg reiser en del i jobben og er av og til borte i 2-3 uker. Dette likte ikke min plante noe særlig! Årsaken til vissenheten var at den ikke fikk nok vann, den fikk ikke nok næring.

Hvordan er det med deg og meg? Får vi nok vann, får vi nok næring? Slik som planten og treet trenger næring, så trenger vi også næring i vårt kristenliv for at det skal leve og vokse! En av mine favorittsangerinner heter Sara Niemietz, hun synger i en sang: «You are water to my thirsty soul». Oversatt blir det: «Du er vann for min tørstende sjel.» I salme 42,2-3a står det: «Som hjorten lengter etter bekker med vann, lengter min sjel etter Deg, min Gud. Min sjel tørster etter den Levende Gud.» Vår sjel lengter etter næring fra Gud, gir vi vår sjel denne næring som den trenger så inderlig?

Det er viktig å ta en sjekk innover av og til, å se på sitt eget hjerte. Er det sunt, sterkt og friskt? Som et tre som får nok næring og vokser seg sterkere og sterkere? Man kan sjekke dette ved å se på fruktene. Et godt tre bærer frukt, et vissent tre har ikke kraft til å bære frukt. Jeg har lyst til å peke på noen frukter som vi skal kjenne det på. Vårt vitnesbyrd, vår bønn og vår sang. Vårt vitnesbyrd om hva Herren har gjort og gjør for oss skal lyde klart og sterkt både i vår forsamling og ellers i livet. Vår bønn og vår sang skal daglig lyde for Herren, vi må ikke bli stille. Når vårt vitnesbyrd, vår bønn og vår sang stilner er det et tegn at vår sjel ikke får nok næring. Profeten Jeremia roper ut: «Velsignet er den mann som stoler på Herren, som har satt sin lit til Ham. For han skal være lik et tre plantet ved vann, som strekker sine røtter mot bekken og som ikke frykter når heten kommer, men som alltid har grønne blader, og som ikke engster seg i et år med tørke, og som ikke holder opp med å bære frukt.» Jer 17,7-8

Det er alltid en årsak for at noe visner, jeg vil kort nevne en annen årsak: Rotskade. Noe skjult under overflaten, skjult synd som ingen vet om. Noe som skjer bak lukkede dører. Dette fører til vissenhet!

Heldigvis finnes det en som helbreder vissenhet! En som gir liv til vår sjel. Jesus sier i Joh 4,14: «Men hver den som drikker av det vannet som Jeg gir ham, skal aldri i evighet tørste. Men det vannet Jeg gir ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv

Vår sjel og vårt liv trenger næring fra Gud, hold deg nær til Ham.

La oss gå for å spise!

Luk 2, 15: Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.»

Vi er dypt inne i november og man kan se at julen nærmer seg! Julebrus, pepperkaker og julepynt er kommet i butikkene, julebelysningen stråler så pent i gatene våre og innimellom dukker det plutselig opp en julesang på radioen. Jeg synes det er spennende å snakke om jul, for hva er julen egentlig? Hva feirer vi egentlig? Jeg tror vi har mange forskjellige svar på det! Vi skal ta med et bibelvers fra Jesaja som jeg blir minnet på hver gang vi nærmer oss jul og påske, det er ikke sikkert du liker verset men det står i Guds Ord og har et utfordrende budskap til oss idag i 2020: Jes 5,12: Lyre, harpe, tamburin og fløyte og vin er med under deres fester. Men Herrens verk bryr de seg ikke om, og de har ikke tanke for Hans henders gjerning. Hvor vil jeg med dette verset? Jo, jeg kjenner det for min egen del at det viktige og store julebudskapet, har så lett for å bli borte for oss. Budskapet om hva Gud har gjort kan så lett drukne i julegaver, julemat og juleselskaper, og jeg tror det smerter Gud å se at evangeliet om Jesu fødsel blir så lett glemt. Juletiden kan være så utrolig travel og hektisk, og det er så lett å miste budskapet julen bringer i alt som ønsker vår oppmerksomhet. Jeg hadde lyst i denne andakten å minne meg selv og deg på hva høytiden handler om og trekke oss tilbake til det fantastiske budskapet! For det er ingen av gavene som ligger under juletreet som er den beste gaven, det er heller ingen av den maten som mor har disket opp med som er den beste maten. Den beste og største gaven som noensinne er gitt er Jesus, Guds sønn som ble sendt hit ned, og den beste maten som vi kan spise i julehøytiden er den maten Herren har lyst å gi til oss! Det er vidunderlig synes jeg at Betlehem betyr «Brødhuset» på hebraisk. Det er ingen tilfeldighet! Det står i Johannes 6,35: «Jesus sa til dem: Jeg er livets brød. Den som kommer til Meg, skal aldri sulte. Og den som tror på Meg, skal aldri noensinne tørste.» Venner, vi må ikke glemme den viktigste gaven, og vi må ikke glemme å spise høytidsmaten fra Gud! Må Herren hjelpe oss å holde fokuset i julehøytiden, å gi Han vår oppmerksomhet og tid. Salme 102,5 står det: «Mitt hjerte er som solsvidd og tørket gress, for jeg har glemt å ete mitt brød.»Vi må ikke glemme å spise det Herren vil gi oss, vårt hjerte trenger det mer enn noe annet!