Det er en solfylt formiddag i en av de mest snørike gatene i Vadsø by. Vi er godt inne i en omfattende Korona-epidemi som har inntatt landet vårt. Selv om man i Finnmark har innført en søring-karantene, og det derfor er svært lite tilsig av mennesker til og fra fylket, er alle anbefalinger fra nasjonalt hold i virksomhet også hos oss. I en tid da det derfor ikke er så mye å melde i forhold til misjonsaktivitet, har undertegnede tatt på seg journalistkappen, og bedt om en audiens hos Agnes og Odd Stock i Isak Sabasgt. I Vadsø. Ekteparet i 80-årene er aktive i misjonsarbeidet i Vadsø, og jeg har spurt om de kan gi noen tilbakeblikk på indremisjonsarbeidet de har vært en del av gjennom mange år.
Agnes, som opprinnelig er fra Sørøya i Hasvik kommune, kom til Vadsø i 1959, i en tid da kommende sykepleiere hadde sin plikttjeneste i Finnmark. Det var naturlig for henne å søke et kristent fellesskap, og hun endte med å gå på møter på Betesda i Vadsø som tilhørte Vadsø Indremisjon. Det var ikke en stor forsamling hun kom til. Kun 6-8 mennesker deltok på søndagsmøtene, alle godt opp i åra. I Vadsø traff hun Odd, som kommer fra Krampenes, en liten bygd øst for Vadsø. De slo seg i hop, og stiftet etter hvert familie. Etter en periode sør i landet, kom de tilbake til Vadsø i 1965. Da hadde det kommet med en del yngre mennesker, og misjonsarbeidet hadde en blomstringstid. Det ble en mulighet for å starte et musikklag, og 15-20 personer var aktive der. De deltok på møter, og reiste også rundt i distriktet. I tillegg bidro de med sang på sykehus og aldershjem. På den tiden var det en fast stasjonsarbeider, som hadde sitt bosted og virke knyttet til bedehuset i Vadsø.
Odd ble med i styret for Vadsø Indremisjon, og etter hvert også som formann. Også på kretsplan engasjerte Odd seg, og han var formann i det som da var Øst-Finnmark Indremisjon i en del år. Som nevnt var det en kretsarbeider som bodde på bedehuset, og etter mange år uten at leiligheten hadde vært pusset opp, var det på slutten av 60-tallet et skrikende behov for en oppgradering. Odd forteller at han i tiden sør i landet, hadde blitt kjent med begrepet ”kronerulling”, noe som ikke var vanlig å praktisere i nord. Odd mente at man i forbindelse med oppussingen kunne sette i gang med en kronerulling, og etter innhenting av pristilbud la han fram et forslag om at dersom alle medlemmene i Vadsø Indremisjon kunne forplikte seg på å betale kr. 5,- pr. mnd. fram til oppussingen var fullført, kunne man finansiere prosjektet uten opptak av lånemidler. Hovedkontoret til Vestlandske i Bergen ble kontaktet, og de tok på seg ansvaret som garantister for oppussingsprosjektet. Leiligheten ble pusset opp ved hjelp av dugnadsarbeid, og da prosjektet var gjennomført, stod man igjen med et pent overskudd, som ble sendt til hovedkontoret i Bergen.
Barne- og ungdomsarbeid er en viktig del av et misjonsarbeid, og Odd drev, sammen med Einar Ballo et speiderarbeid på bedehuset. Her ble det mekket på sykler, og ute i naturen ble det bygget overnattingsgroper på vinterstid, og produksjon av seljefløyter var også et prosjekt. De var ute på flere turer sammen med ungene. Etter hvert gikk de over til å drive aktiviteten i regi av Vadsø Indremisjon. Det viktigste var å formidle Guds Ord til barna, og 15-20 deltakere var vanlig i denne perioden.
Agnes og Odd forteller om et aktivt menighetsliv knyttet til bedehuset i Vadsø. Barnearbeid, ungdomsforening, kvinneforening, bibelgrupper og formiddagstreff for pensjonister har vært viktige ingredienser i et aktivt bedehus. Søndagsmøter og bønnemøter har vært, og er faste innslag i møtekalenderen. For familien Stock har bedehuset og indremisjonsarbeidet hatt en sentral plass i familielivet, og for indremisjonsarbeidet, og oss som er en del av dette, betyr Agnes og Odd Stock veldig mye. Gud velsigne dere for det dere har lagt, og fremdeles legger ned, i arbeidet for at Guds Ord skal nå ut til enda flere i området vårt.
Tekst og Foto: Paul Tore Garvo
