Tekst: Paul Tore Garvo
Det er dagen derpå. På kvelden dagen før, har det vært en sammenkomst. Et kveldsmøte med en markering i etterkant av møtet. Det var kaker og kaffe, og en gaveoverrekkelse. Svein Hansen hadde sin siste aktive arbeidsdag som ansatt i Finnmark Indremisjon. Nå er det en del ferie som skal avvikles, før datoen for pensjonisttilværelsen er der. Han skal riktignok vikariere litt for seg selv, og blir i vestfylket til litt ut i januar, men hverdagen blir noe endret fra nå av. Svein har vært på en reise rundt på møtestedene våre i Øst-Finnmark. Tana og Varangerbotn har blitt besøkt. I Kirkenes har det vært møter i helga, og der var det også en markering av de faktiske forhold, der møtedeltakerne kom fra det aller meste av det åndelige landskapet i byen. Svein bodde i Kirkenes i mange år, som vår misjonsarbeider der. Folket der kjenner ham, og deltar på samlingen på søndag kveld – også for å gi ham en honnør og respekt for arbeidet han har lagt ned i Sør-Varanger gjennom mange år. På mandagskvelden var det foreningene i Vadsø og Vestre Jakobselv som fikk gjøre det samme.
Undertegnede og Svein har arbeidet sammen i mange år. Helt fra jeg ble kjent med sammenhengen vår på slutten av 80-tallet, har Svein vært der. Når vi nå etter hvert ikke skal være arbeidskolleger lenger, er dette en følelse det nok tar litt tid til å venne seg til. Noe av det jeg har satt veldig stor pris på, er kaffekoppene vi har tatt i lag om morgenen, der vi har forsøkt og løse noen verdensproblemer. Som leserne av dette forum vil legge merke til, har vi ikke fått løst alle verdens utfordringer, men noe har vi da fått kommet igjennom. Nå er kaffen igjen kokt, og jeg har bedt Svein om et lite tilbakeblikk på en lang fartstid som misjonsarbeider i indremisjonsarbeidet vårt i Finnmark.
Svein må vel sies å ha hatt alle funksjoner i misjonsarbeidet i løpet av sin ansettelsesperiode i Finnmark. Han kom som barne- og ungdomsarbeider til Øst-Finnmark i 1974 med bosted Vestre Jakobselv. Den gangen var nok de lokale ressursene større enn det vi opplever i misjonslandskapet i Finnmark i dag. Det var aktive lag av ulike typer for barn og unge både i Vadsø og Vestre Jakobselv, og det var derfor ikke behov for å starte noe eget, men heller gå inn som en hjelp og støtte til det som allerede eksisterte. Det ble gjort forsøk på å starte noe også i Nesseby og Tana, og i Sør-Varanger var det et godt arbeid blant våre yngre, med både søndagsskole og hobbykjeller i Betel, Bjørnevatn, og yngres i Jarfjord, som ble drevet av de lokale. Leirarbeidet ble godt drevet, og det kom leirdeltakere fra flere av våre bygder og byer i østfylket til Ungdomssenteret i Vestre Jakobselv, som vårt misjonssenter den gang het. Svein bodde i Vestre Jakobselv fram til 1976, da han ble kalt til å arbeide i Kirkenes. Der var han fram til jul, og i mars 1977 reiste han sørover.
Svein har ikke lagt skjul på at han opplevde et sterkt kall til Finnmark, og i 1985 var han tilbake i østdelen av fylket vårt som stasjonsarbeider/forkynner i Kirkenes, og flyttet inn i det gamle bedehuset i Dr. Wesselsgt. i sentrum av byen. Som stasjonsarbeider i Kirkenes hadde Svein ansvar for møtevirksomheten i Sør-Varanger, og der var møtepunkter i Kirkenes, Bjørnevatn og Jarfjord med fast turnus, og ellers sporadiske besøk i Bugøyfjord, Pasvik, Neiden, Elvenes og Bugøynes. Svein forteller om en fin tid i Sør-Varanger med et godt evangeliseringarbeid på lokalplanet. Dette førte også til en stillegående vekkelse, kanskje spesielt i Bjørnevatn. Svein reiste også på en del preiketurer til kysten, og skaffet seg etter hvert flere gode kontakter rundt i de ulike bygdene. Møter ble avholdt i kirker, i Indre Sjø sine fiskerhjem, og også hjemme hos folk. Dette var også i en periode der Indremisjonsselskapet kraftig reduserte sin reisevirksomhet rundt på kysten, og Svein fikk mulighet til å overta disse kontaktene.
Høsten 1993 ble Svein konstituert som kretssekretær i Øst-Finnmark Indremisjon etter Gudmund Furnes. Denne funksjonen hadde han fram til kretssammenslåingen av indremisjonskretsene i Finnmark, med virkning f.o.m. 2006. Svein har aldri lagt skjul på en viss skepsis til fusjonene av de to kretsene, og konstaterer at geografien forble den samme. I det ligger det at det i hvert fall ikke ble noe mindre reising etter sammenslåing av kretsene, og at det er utfordrende og administrere en krets som er såpass stor i areal, slik at alle våre støttespillere rundt omkring i de ulike bygder og byer føler seg tilstrekkelig ivaretatt av sammenhengen de tilhører.
Svein flyttet til Hammerfest i 2007. Han konstaterer at han på en måte møtte seg selv i døra, for han hadde oppfordret ImF til å sende noen til Hammerfest. Så ble det Svein selv som ble den utvalgte.
Arbeidet lå noe nede i Hammerfest, og det var utfordrende å komme i gang der.
Så har det gått 13 år siden 2007. Svein har tatt vare på flokken i Hammerfest med regelmessighet i møtevirksomheten. Det har vært utfordrende å få til den store rekrutteringen, men sett utenfra virker det som at fellesskapet menighetene imellom i Hammerfest er veldig bra, noe Svein også bekrefter. Lederne i de ulike menighetene har god kontakt, og det har vært med på å rive ned murene i forhold til å besøke hverandres møter, forteller han. Spesielt presten i Metodistkirken nevner Svein som en pådriver i forhold til dette arbeidet. Det arrangeres årlige fellesmøteuker i Hammerfest, og dette hadde ikke fungert dersom lederne i menighetene ikke hadde et fellesskap.
Felles bønnemøter er også en viktig nøkkel i dette arbeidet i Hammerfest.
Som nevnt, har Svein hatt mange ulike funksjoner i misjonsarbeidet. Det er ikke alle funksjoner i misjonsarbeidet som har en direkte forkynnende profil. Likevel er dette viktige funksjoner, da det er med på å gi inntekter som genereres til forkynnelsen av Ordet til menneskene i Finnmark. Den totale kristenflokken som støtter arbeidet til Finnmark Indremisjon er ikke stor nok til at vi kan få inn det som trenges i form av gaveinntekter til å opprettholde misjonsvirksomheten. Da trenges det tilførsel av midler på annet vis. I så måte er campingvirksomheten en viktig del av misjonsarbeidet for oss. Her har også Svein gjort en formidabel innsats gjennom mange år som campingarbeider både i Vestre Jakobselv og på Repparfjord. Det må også nevnes at Svein har stått bak utallige middagsmåltider på ulike arrangementer i vår regi. Det er nok også mange som har truffet på Svein i en eller annen butikk i Finnmark, der han har stått med en loddbok i handa til inntekt for kretsen vår.
Svein er ikke begeistret for oppstuss om egen person, og det er viktig å respektere. Det er likevel på sin plass å gi en honnør til en medarbeider som til de grader har vist en trofasthet til sammenhengen han er en del av. Dette har sin rot i et kall fra Gud om å formidle evangeliet til menneskene i Finnmark, og en lydighet i forhold til å gå når han ble bedt om å gå. Slikt sett er det et eksempel til etterfølgelse. På vegne av Finnmark Indremisjon er det på sin plass å si en stor takk for innsatsen som er lagt ned for misjonsarbeidet i Finnmark.
Kaffekoppen er tom. Svein og jeg har tatt et lite tilbakeblikk på det som har vært. Det er helt sikkert mer som kunne vært nevnt, men det ble nå slik det ble. Det er heller ikke alle opplevelser som egner seg til formidling. For meg har Svein vært en god arbeidskollega gjennom mange år, og en god venn. Nå skal vi ikke lenger være arbeidskolleger, men jeg ser fram til å opprettholde kontakten og vennskapet.
