Dette var en setning som ble uttalt av Agnes Stock i sammenheng med noen hektiske måneder som forsamlingen i Vadsø Indremisjon opplevde på slutten av 80-tallet. Hos våre naboer i øst var det glasnost-tid, og sovjetiske myndigheter hadde tillatt at turistbåter kunne ta med seg passasjerer på tur til Norge. Dette førte til at man i ca. et halvt år opplevde at Vadsø fikk hyppig besøk av 2 sovjetiske turistbåter. Det var farlig og utfordrende å drive evangelisering i Sovjet, men når russerne kom med båt til Norge, var det en annen sak. Vadsø Indremisjon, med Agnes Stock i spissen, så en mulighet for å spre evangeliet til de besøkende, og startet med utdeling av traktater. Det ble satt opp oppslag på kaia, og russerne ble invitert til Betesda. Her var det lagt opp til servering, der meieriet sponset melk, salgslaget sponset pålegg, bakeren sponset brød, og dagligvarebutikkene sponset andre nødvendige produkter. Man fikk tak i sangark med sanger med kristent innhold på norsk og russisk, og Gudmund Furnes, som var kretsleder i Øst-Finnmark Indremisjon på den tiden hadde andakt, med Torbjørn Bjorvatn som tolk. Man hadde også fått tak i russiske barnebibler, og etter et råd fra en misjonær ble ikke disse gitt bort, men solgt for den symbolske summen 5 kr. Oppslutningen var fantastisk, og man måtte begrense salget av bibler til 1 stk. pr. person. Hundrevis av bibler ble solgt/distribuert i løpet av disse månedene, og Ordet ble på denne måten spredt ut til et på den tiden lukket land. Hele forsamlingen i Vadsø Indremisjon var engasjert i dette arbeidet, og man fikk oppleve at Gud talte til mennesker som var sulteforet på Guds Ord. For en periode opplevde man at misjonsmarken kom seilende til Vadsø med båt.
Tekst: Paul Tore Garvo Foto: Privat