Syng for Herren en ny sang! For underfulle gjerninger har Han gjort. Hans høyre hånd og Hans hellige arm har gitt Ham frelse. Herren har gjort Sin frelse kjent. For øynene på folkeslagene har Han åpenbart Sin rettferdighet. Han minnes Sin miskunnhet og Sin trofasthet mot Israels hus. Alle jordens ender har sett vår Guds frelse. Rop av fryd for Herren, hele jorden! Bryt ut i sang, juble og syng lovsanger! Lovsyng Herren til lyre, med lyre og salmesang, med trompeter og lyden av basun! Rop av fryd for Herrens, Kongens åsyn! La havet buldre med alt som fyller det, verden og de som bor i den! La elvene klappe i hendene! La fjellene sammen juble for Herrens åsyn, for Han kommer til dom for jorden. Han skal dømme verden med rettferdighet, og folkene uten forskjell. Salme 98
Det finnes mange tanker om hva som skjer med oss når vårt liv her på jorden er slutt. Noen ser fram til dagen da de tar sitt siste åndedrag på jord. Noen er redd for hva som skjer når livet tar slutt.
Som kristen så gleder jeg meg til dagene mine her nede er ferdige! Ikke det at jeg ikke har lyst til å leve, men jeg vet at det som venter der framme er så mye mye bedre. Tenk på den dagen da jeg skal få se Jesus og komme hjem til min Far i himmelen! For en jubeldag!!
Jeg kjenner rett og slett på det at jeg ikke hører hjemme her på jord. Paulus skriver: Men vårt hjemland er i himmelen, og derfra venter vi også stadig på Frelseren, Herren Jesus Kristus. (Filipperbrevet 3,20). Jeg kjenner spesielt på dette når jeg ser på nyhetene og når jeg leser om hva som skjer rundt i verden. Det er så mye elendighet overalt! Mitt hjerte lengter etter rettferdighet, kjærlighet og sannhet. Dette vil ikke mitt og ditt hjerte finne helt og fullt før vi står hjemme i himmelen med Jesus, Han som er fullstendig rettferdighet, kjærlighet og sannhet!
Salme 98 som står over tar for seg når Messias kommer igjen, når Jesus kommer igjen. Bibelen sier at når Han kommer så skal han dømme verden med rettferdighet og i sannhet! Dette er knyttet til glede og befrielse. Verden tørster etter rettferdighet! Det er en tørst i verden etter at menneskene som opplever onde ting skal få kjenne på rettferdighet og befrielse! Dette vil skje på den dagen. «Han skal dømme verden med rettferdighet, og folkene uten forskjell.»
Samtidig så vet vi at vi også gjør onde og gale ting, vi gjør også ting som fortjener straff. Gud ser ikke mellom fingrene på synd, Han ser ikke bort. Vi trenger hjelp!
Salmen tar også opp dette: «Herren har gjort Sin frelse kjent.»! Om noen måneder skal vi feire påske og der feirer vi det store at Jesus tok på seg ALL vår synd og urenhet! Gud har gjort kjent hva som er redningen vår, engelen delte det fantastiske budskapet ut på Betlehemsmarken: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren.(Luk 2,11)
I troen på Han får vi Gud til Far og en himmel i vente. I troen på Han kan vi komme hjem til Gud, dit vårt hjerte lengter!
Det er dagen derpå. På kvelden dagen før, har det vært en sammenkomst. Et kveldsmøte med en markering i etterkant av møtet. Det var kaker og kaffe, og en gaveoverrekkelse. Svein Hansen hadde sin siste aktive arbeidsdag som ansatt i Finnmark Indremisjon. Nå er det en del ferie som skal avvikles, før datoen for pensjonisttilværelsen er der. Han skal riktignok vikariere litt for seg selv, og blir i vestfylket til litt ut i januar, men hverdagen blir noe endret fra nå av. Svein har vært på en reise rundt på møtestedene våre i Øst-Finnmark. Tana og Varangerbotn har blitt besøkt. I Kirkenes har det vært møter i helga, og der var det også en markering av de faktiske forhold, der møtedeltakerne kom fra det aller meste av det åndelige landskapet i byen. Svein bodde i Kirkenes i mange år, som vår misjonsarbeider der. Folket der kjenner ham, og deltar på samlingen på søndag kveld – også for å gi ham en honnør og respekt for arbeidet han har lagt ned i Sør-Varanger gjennom mange år. På mandagskvelden var det foreningene i Vadsø og Vestre Jakobselv som fikk gjøre det samme.
Undertegnede og Svein har arbeidet sammen i mange år. Helt fra jeg ble kjent med sammenhengen vår på slutten av 80-tallet, har Svein vært der. Når vi nå etter hvert ikke skal være arbeidskolleger lenger, er dette en følelse det nok tar litt tid til å venne seg til. Noe av det jeg har satt veldig stor pris på, er kaffekoppene vi har tatt i lag om morgenen, der vi har forsøkt og løse noen verdensproblemer. Som leserne av dette forum vil legge merke til, har vi ikke fått løst alle verdens utfordringer, men noe har vi da fått kommet igjennom. Nå er kaffen igjen kokt, og jeg har bedt Svein om et lite tilbakeblikk på en lang fartstid som misjonsarbeider i indremisjonsarbeidet vårt i Finnmark.
Svein må vel sies å ha hatt alle funksjoner i misjonsarbeidet i løpet av sin ansettelsesperiode i Finnmark. Han kom som barne- og ungdomsarbeider til Øst-Finnmark i 1974 med bosted Vestre Jakobselv. Den gangen var nok de lokale ressursene større enn det vi opplever i misjonslandskapet i Finnmark i dag. Det var aktive lag av ulike typer for barn og unge både i Vadsø og Vestre Jakobselv, og det var derfor ikke behov for å starte noe eget, men heller gå inn som en hjelp og støtte til det som allerede eksisterte. Det ble gjort forsøk på å starte noe også i Nesseby og Tana, og i Sør-Varanger var det et godt arbeid blant våre yngre, med både søndagsskole og hobbykjeller i Betel, Bjørnevatn, og yngres i Jarfjord, som ble drevet av de lokale. Leirarbeidet ble godt drevet, og det kom leirdeltakere fra flere av våre bygder og byer i østfylket til Ungdomssenteret i Vestre Jakobselv, som vårt misjonssenter den gang het. Svein bodde i Vestre Jakobselv fram til 1976, da han ble kalt til å arbeide i Kirkenes. Der var han fram til jul, og i mars 1977 reiste han sørover.
Svein har ikke lagt skjul på at han opplevde et sterkt kall til Finnmark, og i 1985 var han tilbake i østdelen av fylket vårt som stasjonsarbeider/forkynner i Kirkenes, og flyttet inn i det gamle bedehuset i Dr. Wesselsgt. i sentrum av byen. Som stasjonsarbeider i Kirkenes hadde Svein ansvar for møtevirksomheten i Sør-Varanger, og der var møtepunkter i Kirkenes, Bjørnevatn og Jarfjord med fast turnus, og ellers sporadiske besøk i Bugøyfjord, Pasvik, Neiden, Elvenes og Bugøynes. Svein forteller om en fin tid i Sør-Varanger med et godt evangeliseringarbeid på lokalplanet. Dette førte også til en stillegående vekkelse, kanskje spesielt i Bjørnevatn. Svein reiste også på en del preiketurer til kysten, og skaffet seg etter hvert flere gode kontakter rundt i de ulike bygdene. Møter ble avholdt i kirker, i Indre Sjø sine fiskerhjem, og også hjemme hos folk. Dette var også i en periode der Indremisjonsselskapet kraftig reduserte sin reisevirksomhet rundt på kysten, og Svein fikk mulighet til å overta disse kontaktene.
Høsten 1993 ble Svein konstituert som kretssekretær i Øst-Finnmark Indremisjon etter Gudmund Furnes. Denne funksjonen hadde han fram til kretssammenslåingen av indremisjonskretsene i Finnmark, med virkning f.o.m. 2006. Svein har aldri lagt skjul på en viss skepsis til fusjonene av de to kretsene, og konstaterer at geografien forble den samme. I det ligger det at det i hvert fall ikke ble noe mindre reising etter sammenslåing av kretsene, og at det er utfordrende og administrere en krets som er såpass stor i areal, slik at alle våre støttespillere rundt omkring i de ulike bygder og byer føler seg tilstrekkelig ivaretatt av sammenhengen de tilhører.
Svein flyttet til Hammerfest i 2007. Han konstaterer at han på en måte møtte seg selv i døra, for han hadde oppfordret ImF til å sende noen til Hammerfest. Så ble det Svein selv som ble den utvalgte.
Arbeidet lå noe nede i Hammerfest, og det var utfordrende å komme i gang der.
Så har det gått 13 år siden 2007. Svein har tatt vare på flokken i Hammerfest med regelmessighet i møtevirksomheten. Det har vært utfordrende å få til den store rekrutteringen, men sett utenfra virker det som at fellesskapet menighetene imellom i Hammerfest er veldig bra, noe Svein også bekrefter. Lederne i de ulike menighetene har god kontakt, og det har vært med på å rive ned murene i forhold til å besøke hverandres møter, forteller han. Spesielt presten i Metodistkirken nevner Svein som en pådriver i forhold til dette arbeidet. Det arrangeres årlige fellesmøteuker i Hammerfest, og dette hadde ikke fungert dersom lederne i menighetene ikke hadde et fellesskap.
Felles bønnemøter er også en viktig nøkkel i dette arbeidet i Hammerfest.
Som nevnt, har Svein hatt mange ulike funksjoner i misjonsarbeidet. Det er ikke alle funksjoner i misjonsarbeidet som har en direkte forkynnende profil. Likevel er dette viktige funksjoner, da det er med på å gi inntekter som genereres til forkynnelsen av Ordet til menneskene i Finnmark. Den totale kristenflokken som støtter arbeidet til Finnmark Indremisjon er ikke stor nok til at vi kan få inn det som trenges i form av gaveinntekter til å opprettholde misjonsvirksomheten. Da trenges det tilførsel av midler på annet vis. I så måte er campingvirksomheten en viktig del av misjonsarbeidet for oss. Her har også Svein gjort en formidabel innsats gjennom mange år som campingarbeider både i Vestre Jakobselv og på Repparfjord. Det må også nevnes at Svein har stått bak utallige middagsmåltider på ulike arrangementer i vår regi. Det er nok også mange som har truffet på Svein i en eller annen butikk i Finnmark, der han har stått med en loddbok i handa til inntekt for kretsen vår.
Svein er ikke begeistret for oppstuss om egen person, og det er viktig å respektere. Det er likevel på sin plass å gi en honnør til en medarbeider som til de grader har vist en trofasthet til sammenhengen han er en del av. Dette har sin rot i et kall fra Gud om å formidle evangeliet til menneskene i Finnmark, og en lydighet i forhold til å gå når han ble bedt om å gå. Slikt sett er det et eksempel til etterfølgelse. På vegne av Finnmark Indremisjon er det på sin plass å si en stor takk for innsatsen som er lagt ned for misjonsarbeidet i Finnmark.
Kaffekoppen er tom. Svein og jeg har tatt et lite tilbakeblikk på det som har vært. Det er helt sikkert mer som kunne vært nevnt, men det ble nå slik det ble. Det er heller ikke alle opplevelser som egner seg til formidling. For meg har Svein vært en god arbeidskollega gjennom mange år, og en god venn. Nå skal vi ikke lenger være arbeidskolleger, men jeg ser fram til å opprettholde kontakten og vennskapet.
«Også på en annen sabbat skjedde det at Han gikk inn i synagogen og underviste. Der var det en mann med en vissen høye hånd» Lukas 6,6
Dette er en utrolig spennende historie fra Bibelen, ikke bare på grunn av underet som skjer men også fordi jeg tror Gud ønsker å fortelle oss noe mer ved denne historien! Jeg tror desverre det er mange av oss som sliter med vissenhet, slik som denne mannen gjorde.
Jeg hadde en plante i leiligheten min, den hadde en tendens til å visne innimellom. Hadde den en grunn for å visne litt av og til? Ja! Det er alltid en årsak for at noe visner. Jeg reiser en del i jobben og er av og til borte i 2-3 uker. Dette likte ikke min plante noe særlig! Årsaken til vissenheten var at den ikke fikk nok vann, den fikk ikke nok næring.
Hvordan er det med deg og meg? Får vi nok vann, får vi nok næring? Slik som planten og treet trenger næring, så trenger vi også næring i vårt kristenliv for at det skal leve og vokse! En av mine favorittsangerinner heter Sara Niemietz, hun synger i en sang: «You are water to my thirsty soul». Oversatt blir det: «Du er vann for min tørstende sjel.» I salme 42,2-3a står det: «Som hjorten lengter etter bekker med vann, lengter min sjel etter Deg, min Gud. Min sjel tørster etter den Levende Gud.» Vår sjel lengter etter næring fra Gud, gir vi vår sjel denne næring som den trenger så inderlig?
Det er viktig å ta en sjekk innover av og til, å se på sitt eget hjerte. Er det sunt, sterkt og friskt? Som et tre som får nok næring og vokser seg sterkere og sterkere? Man kan sjekke dette ved å se på fruktene. Et godt tre bærer frukt, et vissent tre har ikke kraft til å bære frukt. Jeg har lyst til å peke på noen frukter som vi skal kjenne det på. Vårt vitnesbyrd, vår bønn og vår sang. Vårt vitnesbyrd om hva Herren har gjort og gjør for oss skal lyde klart og sterkt både i vår forsamling og ellers i livet. Vår bønn og vår sang skal daglig lyde for Herren, vi må ikke bli stille. Når vårt vitnesbyrd, vår bønn og vår sang stilner er det et tegn at vår sjel ikke får nok næring. Profeten Jeremia roper ut: «Velsignet er den mann som stoler på Herren, som har satt sin lit til Ham. For han skal være lik et tre plantet ved vann, som strekker sine røtter mot bekken og som ikke frykter når heten kommer, men som alltid har grønne blader, og som ikke engster seg i et år med tørke, og som ikke holder opp med å bære frukt.» Jer 17,7-8
Det er alltid en årsak for at noe visner, jeg vil kort nevne en annen årsak: Rotskade. Noe skjult under overflaten, skjult synd som ingen vet om. Noe som skjer bak lukkede dører. Dette fører til vissenhet!
Heldigvis finnes det en som helbreder vissenhet! En som gir liv til vår sjel. Jesus sier i Joh 4,14: «Men hver den som drikker av det vannet som Jeg gir ham, skal aldri i evighet tørste. Men det vannet Jeg gir ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv.»
Vår sjel og vårt liv trenger næring fra Gud, hold deg nær til Ham.
Luk 2, 15: Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.»
Vi er dypt inne i november og man kan se at julen nærmer seg! Julebrus, pepperkaker og julepynt er kommet i butikkene, julebelysningen stråler så pent i gatene våre og innimellom dukker det plutselig opp en julesang på radioen. Jeg synes det er spennende å snakke om jul, for hva er julen egentlig? Hva feirer vi egentlig? Jeg tror vi har mange forskjellige svar på det! Vi skal ta med et bibelvers fra Jesaja som jeg blir minnet på hver gang vi nærmer oss jul og påske, det er ikke sikkert du liker verset men det står i Guds Ord og har et utfordrende budskap til oss idag i 2020: Jes 5,12: Lyre, harpe, tamburin og fløyte og vin er med under deres fester. Men Herrens verk bryr de seg ikke om, og de har ikke tanke for Hans henders gjerning. Hvor vil jeg med dette verset? Jo, jeg kjenner det for min egen del at det viktige og store julebudskapet, har så lett for å bli borte for oss. Budskapet om hva Gud har gjort kan så lett drukne i julegaver, julemat og juleselskaper, og jeg tror det smerter Gud å se at evangeliet om Jesu fødsel blir så lett glemt. Juletiden kan være så utrolig travel og hektisk, og det er så lett å miste budskapet julen bringer i alt som ønsker vår oppmerksomhet. Jeg hadde lyst i denne andakten å minne meg selv og deg på hva høytiden handler om og trekke oss tilbake til det fantastiske budskapet! For det er ingen av gavene som ligger under juletreet som er den beste gaven, det er heller ingen av den maten som mor har disket opp med som er den beste maten. Den beste og største gaven som noensinne er gitt er Jesus, Guds sønn som ble sendt hit ned, og den beste maten som vi kan spise i julehøytiden er den maten Herren har lyst å gi til oss! Det er vidunderlig synes jeg at Betlehem betyr «Brødhuset» på hebraisk. Det er ingen tilfeldighet! Det står i Johannes 6,35: «Jesus sa til dem: Jeg er livets brød. Den som kommer til Meg, skal aldri sulte. Og den som tror på Meg, skal aldri noensinne tørste.» Venner, vi må ikke glemme den viktigste gaven, og vi må ikke glemme å spise høytidsmaten fra Gud! Må Herren hjelpe oss å holde fokuset i julehøytiden, å gi Han vår oppmerksomhet og tid. Salme 102,5 står det: «Mitt hjerte er som solsvidd og tørket gress, for jeg har glemt å ete mitt brød.»Vi må ikke glemme å spise det Herren vil gi oss, vårt hjerte trenger det mer enn noe annet!
«Hvis vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han tilgir oss syndene og renser oss fra alle urettferdighet.» 1. Joh 1,9
Hva er ekte tilgivelse? Jeg ser på min egen tilgivelse at den ikke alltid er så ekte. Jeg sier gjerne at jeg tilgir, men i mitt hjerte minnes jeg fortsatt det vonde som har blitt gjort mot meg. Har jeg virkelig tilgitt da? Jeg tenker fortsatt på det, jeg glemmer det ikke! Kanskje lar jeg det fortsatt prege relasjonene videre? Jeg er så glad for at Gud tilgir anderledes enn meg!
Jeg syns det er så fantastisk å lese i Guds ord om når Gud tilgir. For når Gud tilgir, da er det EKTE tilgivelse. I Jesaja 44,22 står det: «Jeg har utslettet dine overtredelser som en tåke, og dine synder som en sky. Vend om til Meg for Jeg har forløst deg.» Som en sky oppløses og blir borte, som tåken som forsvinner, slik er det også med våre synder når Gud tilgir!
Det er en kjent barnesang som sier det så sant og fint!:
For Han har kastet alle mine synder
bak Sin rygg, bak Sin rygg, bak Sin rygg.
Ja, Han har kastet alle mine synder bak sin rygg.
Han ser dem aldri mer!
Jesaja 43,25: «Jeg, ja Jeg er Han som sletter ut dine overtredelser for Min Egen skyld. Dine synder skal Jeg ikke minnes mer.» Når jeg tilgir kan jeg huske på det gale hele livet mitt, men når Gud tilgir så blir det borte, fullstendig borte. Det finnes INGEN som tilgir som Gud!
I Salme 103 skriver David: «Så langt som øst er fra vest, tar Han syndene våre bort fra oss.» Dette syns jeg er et fantastisk vers! Nordpolen og Sørpolen kan vi finne på jordkloden vår, men vi har ikke noe punkt for øst eller vest. Du kan reise østover hele ditt liv, men du kommer aldri til punktet vest! Dette fantastiske Bibelverset viser oss at når Gud tilgir så plasserer Han våre synder så langt bort fra oss at vi aldri kan klare å finne dem igjen! Når Gud tilgir blir det gale vi har gjort borte, helt borte.
For en stund siden var jeg meddommer i tingretten. Når aktor skulle bevise at tiltalte burde dømmes skyldig dro han fram saker og hendelser fra flere år tilbake, noen av hendelsene over 20 år tilbake! I Profeten Mika 7,19 står det: «Herren skal igjen vise barmhjertighet mot oss og trå vår skyld under fot. Du skal kaste alle våre synder ned i havets dyp.» Våre synder som Han tilgir kaster han ned i havets dyp! Det er for at ingen skal kunne hente dem fram i lyset igjen, de er borte og utilgjengelig. Gud trekker ikke fram gamle synder som han har tilgitt i våre liv. Når han tilgir så er det forsvunnet helt!
Gud ønsker at vi kommer til Han med det gale vi har gjort, det er bare Han som kan ta det bort! Når Han gjør det så er det perfekt, våre synder fordufter, fjernes helt og glemmes. Slik tilgir vår GUD!
Kom, la oss gjøre opp vår sak! Sier Herren. Om syndene deres er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull. Jesaja 1,18
Dette er fantastiske ord fra Guds munn, budskapet om å komme å få sin synd og skam vasket bort er et utrolig budskap som vi alle trenger! Bildet som blir brukt med de sterke fargene purpur og skarlagen er et mektig bilde, uansett hvor mye vi måtte ha syndet og skitnet oss til så kan Herren gjøre det hvit og rent.
Det som gjør dette verset så stort for min del er i hvilken sammenheng det står i: Folket som får høre dette budskapet fra Gud er Israels-folket, og versene i forkant forteller oss om hvor elendig situasjon er. I versene Jes 1,4-6 står det: «Ve det syndige folket, et folk tynget av skyld, en slekt som handler ondt, barn som ødelegger! De har forlatt Herren, foraktet Israels Hellige og vendt Ham ryggen. Har dere ikke fått nok slag? Gang på gang faller dere fra. Hvert hode er skadet, hvert hjerte er sykt. Fra hode til fot er ingenting helt, flenger og skrammer og åpne sår, ikke renset, ikke forbundet, ikke bløtt opp med olje.»
Det høres ikke veldig bra ut, tilstanden er ganske så elendig! Det virker ikke som at det er et eneste lysglimt. Det er et folk som har vendt seg langt bort fra Herren og skitnet seg skikkelig til! I vers 10 i samme kapittel kalles de til og med «Sodoma-høvdinger» og «Gomorra-folk» og om du har lest litt i din Bibel så vet du at det ikke er flotte og gode kallenavn. Det er ikke bra å bli satt i samme bås som Sodoma og Gomorra.
Kan det bli verre? Ja det kan det. Gud nevner noe voldsomt alvorlig i Jes 1,15: «Når dere løfter hendene, lukker Jeg øynene for dere. Hvor mye dere enn ber, hører jeg ikke. Hendene deres er fulle av blod.» Det er et folk som er så utrolig langt borte fra Gud, et folk som er tynget av skyld, et folk som har hender fulle av blod, et folk hvor hvert hode er skadet og hvert hjerte er sykt, et folk som blir sammenlignet med Sodoma og Gomorra.
Kan det være noen vei tilbake til Gud for dem som har vandret så langt bort?
Det herlige svaret på det spørsmålet er et rungende: JA!
Kom, la oss gjøre opp vår sak! Sier Herren. Om syndene deres er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull. Jes 1,18
Budskapet fra Herren lyder like klart til oss idag og: Uansett hvor kraftig du har skitnet deg til, uansett hvor mye du har syndet, uansett hvor langt bort du har kommet fra Gud er veien tilbake tilbake til Ham åpen!
Jeg kjenner ingen som Herren! Ingen som tilgir som Han, ingen som er så barmhjertig som Han, ingen som er så god som Han!
Kom, la oss gjøre opp vår sak! Sier Herren. Om syndene deres er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull. Jesaja 1,18
Dette er fantastiske ord fra Guds munn, budskapet om å komme å få sin synd og skam vasket bort er et utrolig budskap som vi alle trenger! Bildet som blir brukt med de sterke fargene purpur og skarlagen er et mektig bilde, uansett hvor mye vi måtte ha syndet og skitnet oss til så kan Herren gjøre det hvit og rent.
Jesus, som visste om alt dette som skulle komme over Ham, gikk da fram og sa til dem: «Hvem leter dere etter?» Johannes 18, 4
I Bibelverset blir vi tatt inn i Getsemane-hagen, det er kvelden da Jesus blir tatt til fange. Hans disippel Judas har ledet en folkemengde med fakler og våpen for å ta Jesus. Dette lille verset er blitt et av mine favorittvers i Guds Ord, det viser oss noe stort i påskefortellingen: Jesus visste alt som kom til å skje!
Jeg bor i Vestre Jakobselv, og om jeg hadde visst at hvis jeg drar til Kirkenes neste helg så kommer jeg til å bli fanget, torturert, spyttet på og drept så hadde jeg nok ikke dratt dit! Men Jesus vet alt som kommer til å skje den påsken i Jerusalem, likevel drar Han dit.
Videre i kapittelet i Johannes evangeliet så får vi høre at Peter drar fram sverdet i møte med de som skal fange Jesus: Simon Peter hadde et sverd, og nå trakk han det, slo yppersteprestens tjener og hogg av det høyre øret hans. Tjenerens navn var Malkus. Da sa Jesus til Peter: «Stikk sverdet i sliren! Skal Jeg ikke drikke det begeret som Min Far har gitt meg?» Joh 18,10-11
Peter tenker nok at han skal hjelpe Jesus, men Jesus stopper han. Det er akkurat som om Jesus bruker et slags kodespråk, men Han sier på en måte til Peter: Skal jeg ikke følge den planen som Gud har gitt meg?
Jesus visste hva som kom til å skje den påsken i Jerusalem fordi det var Guds plan, Han var kjent med Sin Fars plan, Jesus var selv med å la denne planen. Jesus hadde ikke trengt Peter sin hjelp om Han ville kvitte seg med de som kom for å fange Han, Han kunne tilkalt tusenvis av engler! Han kunne gjort hele gjengen bevisstløs på et øyeblikk! Men Han gjorde ikke det, Han lot seg fange. Og videre: Han lot seg piske, Han lot seg spytte på, Han lot seg drepes.
Han gjorde dette fordi det var Guds plan, Guds plan for å redde deg og meg. Gud sin store og gode plan for å åpne veien til evigheten i lag med Ham! «For så høyt har Gud elsket verden at Han ga Sin Sønn, Den Énbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» Joh 3,16
En annen ting som også er så fantastisk med det som skjer i Getsemane-hagen er det som skjer videre med stakkars Malkus som får sitt øre avkappet. I Lukas står det at Jesus helbreder øret hans! Jesus helbreder til og med de som ønsker å fange Han! Jesu kjærlighet er til ALLE mennesker, det er helt utrolig å se! Jesus går veien til korset, ofrer sitt liv og påtar seg syndene til alle mennesker på jorden, selv de som ønsker Jesus vondt ofret Han livet sitt for. Veien til Gud er åpen, den er åpen for alle som vil! Den er åpen for deg også. Må Jesus hjelpe oss så vi kan se Han.
For noen dager siden ble jeg hørende på morgenandakten på NRK. Tidligere biskop Per Arne Dahl hadde andaktene denne uken, og han hadde en setning som ble surrende i hodet mitt etterpå. Han sa: Jeg har aldri trodd på en Medgangs-Gud, men en Nærværs-Gud. Med andre ord: Gud har aldri sagt at Hans barn skal være forskånet for alle verdens utfordringer og problemstillinger som dette livet bringer med seg. Men Han har lovet at Han skal være nær oss. I Jak. 4.8 kan vi blant annet lese følgende: Hold dere nær til Gud, så skal Han holde seg nær til dere. Et annet bibelvers som i denne sammenheng er aktuelt finner vi i Fil. 4.6. Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk. I disse to bibelversene ligger det løfter fra Gud, men det ligger også en formaning om hvordan man skal få disse løftene i funksjon.
Mediene fyller oss med korona-informasjon, og det er nok veldig mange, også kristne, som er bekymret for liv og helse. Det er nok mange som føler på at man i denne tiden har et ekstra behov for å kjenne på Guds nærvær. Da har Bibelen svaret på hva vi skal gjøre. Hold deg nær til Gud, og be til Ham! Jeg er ingen stor Facebook-bruker, men jeg har nå en profil der. Det man gjør veldig mye på Facebook er å like og å dele. Bibelens ord til oss kan vi utmerket dele videre. Det er ofte slik at når mennesker møter utfordringer i livet, så kommer også tankene på en allmektig Gud fram. Tida vi er inne i nå gir oss som kristne en utmerket mulighet til å framsnakke Bibelens Ord. LIK og DEL!
Det er en solfylt formiddag i en av de mest snørike gatene i Vadsø by. Vi er godt inne i en omfattende Korona-epidemi som har inntatt landet vårt. Selv om man i Finnmark har innført en søring-karantene, og det derfor er svært lite tilsig av mennesker til og fra fylket, er alle anbefalinger fra nasjonalt hold i virksomhet også hos oss. I en tid da det derfor ikke er så mye å melde i forhold til misjonsaktivitet, har undertegnede tatt på seg journalistkappen, og bedt om en audiens hos Agnes og Odd Stock i Isak Sabasgt. I Vadsø. Ekteparet i 80-årene er aktive i misjonsarbeidet i Vadsø, og jeg har spurt om de kan gi noen tilbakeblikk på indremisjonsarbeidet de har vært en del av gjennom mange år.
Agnes, som opprinnelig er fra Sørøya i Hasvik kommune, kom til Vadsø i 1959, i en tid da kommende sykepleiere hadde sin plikttjeneste i Finnmark. Det var naturlig for henne å søke et kristent fellesskap, og hun endte med å gå på møter på Betesda i Vadsø som tilhørte Vadsø Indremisjon. Det var ikke en stor forsamling hun kom til. Kun 6-8 mennesker deltok på søndagsmøtene, alle godt opp i åra. I Vadsø traff hun Odd, som kommer fra Krampenes, en liten bygd øst for Vadsø. De slo seg i hop, og stiftet etter hvert familie. Etter en periode sør i landet, kom de tilbake til Vadsø i 1965. Da hadde det kommet med en del yngre mennesker, og misjonsarbeidet hadde en blomstringstid. Det ble en mulighet for å starte et musikklag, og 15-20 personer var aktive der. De deltok på møter, og reiste også rundt i distriktet. I tillegg bidro de med sang på sykehus og aldershjem. På den tiden var det en fast stasjonsarbeider, som hadde sitt bosted og virke knyttet til bedehuset i Vadsø.
Odd ble med i styret for Vadsø Indremisjon, og etter hvert også som formann. Også på kretsplan engasjerte Odd seg, og han var formann i det som da var Øst-Finnmark Indremisjon i en del år. Som nevnt var det en kretsarbeider som bodde på bedehuset, og etter mange år uten at leiligheten hadde vært pusset opp, var det på slutten av 60-tallet et skrikende behov for en oppgradering. Odd forteller at han i tiden sør i landet, hadde blitt kjent med begrepet ”kronerulling”, noe som ikke var vanlig å praktisere i nord. Odd mente at man i forbindelse med oppussingen kunne sette i gang med en kronerulling, og etter innhenting av pristilbud la han fram et forslag om at dersom alle medlemmene i Vadsø Indremisjon kunne forplikte seg på å betale kr. 5,- pr. mnd. fram til oppussingen var fullført, kunne man finansiere prosjektet uten opptak av lånemidler. Hovedkontoret til Vestlandske i Bergen ble kontaktet, og de tok på seg ansvaret som garantister for oppussingsprosjektet. Leiligheten ble pusset opp ved hjelp av dugnadsarbeid, og da prosjektet var gjennomført, stod man igjen med et pent overskudd, som ble sendt til hovedkontoret i Bergen.
Odd og Agnes Stock
Barne- og ungdomsarbeid er en viktig del av et misjonsarbeid, og Odd drev, sammen med Einar Ballo et speiderarbeid på bedehuset. Her ble det mekket på sykler, og ute i naturen ble det bygget overnattingsgroper på vinterstid, og produksjon av seljefløyter var også et prosjekt. De var ute på flere turer sammen med ungene. Etter hvert gikk de over til å drive aktiviteten i regi av Vadsø Indremisjon. Det viktigste var å formidle Guds Ord til barna, og 15-20 deltakere var vanlig i denne perioden.
Agnes og Odd forteller om et aktivt menighetsliv knyttet til bedehuset i Vadsø. Barnearbeid, ungdomsforening, kvinneforening, bibelgrupper og formiddagstreff for pensjonister har vært viktige ingredienser i et aktivt bedehus. Søndagsmøter og bønnemøter har vært, og er faste innslag i møtekalenderen. For familien Stock har bedehuset og indremisjonsarbeidet hatt en sentral plass i familielivet, og for indremisjonsarbeidet, og oss som er en del av dette, betyr Agnes og Odd Stock veldig mye. Gud velsigne dere for det dere har lagt, og fremdeles legger ned, i arbeidet for at Guds Ord skal nå ut til enda flere i området vårt.
Korona-situasjonen har naturlig nok skapt utfordringer i forbindelse med misjonsvirksomheten, og for en tid tilbake, så Finnmark Indremisjon seg nødt til å permittere de av våre ansatte som er engasjerte i misjonsvirksomheten. Mulighetene for å avholde møter har blitt borte for en periode, og et viktig arbeidsgrunnlag for vår virksomhet er satt på vent. Kretsstyret vedtok imidlertid at de ansatte skal tilbake på jobb f.o.m. 22. april, og i samarbeid med de ansatte er det bestemt at de skal delta i praktisk arbeide på misjonssenteret i Vestre Jakobselv i påvente av at situasjonen endrer seg med hensyn til misjonsvirksomhet. Man søker også å finne løsninger der man kan ha en begrenset misjonsvirksomhet, som samtidig er i tråd med de retningslinjene som er gitt av sentrale myndigheter.
Etter planen skulle det også vært arrangert årsmøte, kr. Himmelfartsdagsstevne, og pinsestevne i den nærmeste tiden. Alle disse arrangementene har man sett seg nødt til å avlyse. Når det gjelder årsmøtet, er det blitt bestemt at årsmeldinger og regnskap skal sendes ut til våre foreninger og kontaktpersoner, og at styre- og varamedlemmer som er på valg i år, blir forespurt om å sitte fram til man kan få avholdt et årsmøte til neste år.
Når det gjelder Landssommerstevnet, har man valgt å være avventende en stund til, i påvente av hva som skjer, og anbefales i tiden fram mot sommeren.
Med andre ord er det ikke en ideell situasjon vi er oppe i nå, men det er viktig å respektere anbefalingene som blir gitt oss av sentrale myndigheter, og ta vare på hverandre.
