Nye arbeidere til Vest-Finnmark

Tekst og foto: Paul Tore Garvo

Olav og Jorunn Eikemo på plass i Hammerfest.

Det er alltid spennende når nye arbeidere skal begynne i jobben. Ikke bare for arbeidstakeren, men også for arbeidsgiveren. Som våre lesere kjenner til, har Finnmark Indremisjon søkt etter noen til å fylle en forkynnerstilling i Vest-Finnmark. Det ble annonsert, og vi hadde også noen gode navn på blokka vår som vi tok personlig kontakt med for å forhøre oss om en stilling i indremisjonens ytterpost kunne være aktuelt. Det ble ikke napp, og så kom koronaen med all usikkerheten som den førte med seg. Tanken om en midlertidig løsning kom opp, og en henvendelse ble foretatt til noen vi kjente fra før…

Sist høst var Jorunn og Olav Eikemo forespurt om å være talere på Repparfjordstevnet. Da stevnet var over snakket ekteparet, som da var bosatt i Haugesund, om at de ikke kjente seg ferdige med Finnmark. De har en solid fartstid i den nordligste del av landet vårt. Det hele startet i Den Indre Sjømannsmisjon, på fiskarheimen Havly i Båtsfjord i 1992. De hadde lovet å være der i 2 mnd., og det endte med at de ble i Båtsfjord i 1,5 år. Senere ble det noen år sørpå, der Olav arbeidet i Normisjon, og Jorunn jobbet på et sykehjem. Jorunn gikk i tanker om å starte på en hjelpepleierutdannelse, men Gud ville det ikke slik. En dag var daværende generalsekretær Karl Johan Hallaråker på tråden, og lurte på om Jorunn og Olav kunne fylle 2 stillinger som forkynnere i Finnmark. Året var 2002, og igjen ble koffertene pakket for å reise nordover. Denne gangen var bostedet Repparfjord. Misjonsarbeidet hadde ligget nede i en periode i Vest-Finnmark, og det var behov for å finne nye kontakter flere steder rundt omkring i bygdene i Vest-Finnmark, og ekteparet skapte relasjoner til misjonsfolket i vest. De startet også opp med inspirasjonshelger på Repparfjord, og det tradisjonsrike pinsestevnet, som inntil da hadde blitt arrangert på Nyvoll, ble flyttet til Repparfjord, der det var enklere å innkvartere stevnedeltakere. Campingdriften på sommeren var også noe som hørte med til arbeidshverdagen.

I 2007 flyttet de til Kirkenes, og Olav ble den første kretslederen i det sammenslåtte Finnmark Indremisjon. I Kirkenes hadde de basen fram til 2009, da det bar sørover igjen. Senere har det blitt noen turer nordover, enten som talere på ulike stevner, eller på ferietur nordover. Nå er de jo egentlig pensjonister, men så sitter vi likevel her i Hammerfest, og skal lage en plan for arbeidet fram mot sommeren, der ekteparet Eikemo igjen skal ha et ansettelsesforhold i Finnmark Indremisjon. Som nevnt ovenfor, hadde Jorunn og Olav snakket om at de ikke var ferdige med Finnmark, så da undertegnede tok kontakt, og lurte på om de kunne hoppe inn som en midlertidig løsning fram til sommeren, tok det ikke mange timene før et positivt svar var gitt. Når spørsmålet stilles om hva slags tanker de har om månedene de skal være stasjonert i Finnmark, er svaret at de ønsker å tjene folket og Guds rike slik som Han legger det til rette. De ønsker også å være med og bidra til at arbeidet i misjonen føres videre i Vest-Finnmark. Bosted vil være Hammerfest, og de vil ha et særlig ansvar for aktiviteten på Betania i Hammerfest, i tillegg til enkeltmøter rundt om i Vest-Finnmark.

I Finnmark Indremisjon er vi takknemlig for at Jorunn og Olav ville gå inn i en delt forkynnerstilling fram til sommeren. Vi ber også om at misjonsfolket husker på Jorunn og Olav i bønn, og samtidig også er med å be om at vi finner en god løsning for misjonsarbeidet i Vest-Finnmark fra høsten av.